Tertnes møter hver sesong med den samme, loslitte ambisjonen. Medalje. Vel vitende om plassen som Larvik og Byåsen notorisk gjør krav på. Det er et pliktskyldig ritual mer enn en freidig erklæring, og det er et ritual som dårlig kamuflerer den underliggende resignasjonen. Denne tilstanden av knuste illusjoner preger ikke bare klubben, men også omgivelsene. Når flaue nederlag blir bagatellisert, underslått og nærmest ledd bort, er det bare enda et uttrykk for den likegyldigheten som synes å ha fått overtaket.

Les også:

• Byåsen har doblet, Tertnes har stagnert

Byens fremste håndballklubb lar seg fremdeles regne blant de beste i landet, men fremstår som sliten og nesten mett av dage. Parkert på et sidespor. Ute av stand til å øke inntektene, ute av stand til å friske opp imaget, ute av stand til å fenge interessen til flere enn de aller nærmeste. Samarbeidsproblemene mellom styreformann Kjell Fagna og daglig leder Lars Riis Ellingsen, er lammende og går på mange måter til selve kjernen av problemet. Den krevende balansen mellom økonomisk ansvarlighet på den ene siden, og behovet for å skape et attraktivt lag på den andre. Det følger ingen garanti med økt pengebruk, og det er ikke sikkert at flere profiler vil bidra til å fylle Haukelandshallen. Interessen for norsk damehåndball er mye mer knyttet til landslagets innsats i desember enn til den drepende forutsigbare hjemlige serien.

Det er ingen entusiasme, ingen glød, ingen smittende begeistring rundt Tertnes. Det er blitt en klubb for menigheten, for en utvidet foreldregruppe. Et kaffeslabberas for den innerste kjernen. Det trenger ikke være noe galt med det, men for en klubb som har vært vant til å bety noe for byen og gjøre en forskjell i bydelen, er det selvsagt dypt utilfredsstillende.

Behovet for å revitalisere Tertnes er innlysende. Spørsmålet er hvordan man kan få det til. I dag er synspunktene motstridende i en slik grad at resultatet blir et utmattende og over tid ødeleggende status quo.

Tertnes har brent seg på halsløs satsing tidligere, og det er lett å finne eksempler på flere klubber som har gjort det samme. Slik er det all mulig grunn til å advare mot en løsning som nødvendigvis vil innebære en stor økonomisk risiko. Særlig i dagens økonomiske situasjon vil det være uansvarlig uten videre å stole på at utgifter til inntekts ervervelse faktisk utløser de forventede inntektene.

I motsetning til konkurrenten Byåsen, har Tertnes gått gjennom gullalderen i norsk økonomi uten å klare å øke budsjettet. Nå trenger klubben en ny giv, og etter et tiår med omtrent det samme persongalleriet i ledelsen, burde kanskje flere enn Kjell Fagna erkjenne at den given lar seg lettere utløse med nye krefter.